ARBEIDSLIV: Det handler ikke om at den enkelte ansatte må «ta seg sammen», «tåle det» eller «tøffe seg opp».
Anja Søberg, Avdelingsdirektør, NAV Arbeidslivssenter Innlandet
ARBEIDSLIV: Det handler ikke om at den enkelte ansatte må «ta seg sammen», «tåle det» eller «tøffe seg opp».
MENINGER
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Tenk deg at du jobber på en avdeling på et kommunalt sykehjem. Hver dag skal avdelingen bemannes av 12 ansatte; deg selv og 11 kollegaer. Det er sykepleiere, hjelpepleiere og pleieassistenter, folk du kjenner godt, har jobbet med over tid, og som kan jobben sin.
Dessverre er det ikke slik, for hver dag er minst to av kollegaene dine borte fra jobb.
Slik er virkeligheten på mange sykehjemsavdelinger, i mange barnehager, på mange skoler, i hjemmetjenesten, på sykehus og andre arbeidsplasser.
Sykefraværet i Norge er høyere enn på flere år, og hver eneste dag registreres et betydelig antall såkalte «tapte dagsverk» på grunn av sykefravær.
Tapte dagsverk beregnes ut fra det antall dagsverk som egentlig, ut fra faktisk bemanning, skal være på jobb. Mange plasser er antallet tapte dagsverk særlig høyt, spesielt i sektorer og på arbeidsplasser i kommunene; med pleie- eller omsorgsoppgaver og med mange kvinnelige ansatte.
Årsakene er sammensatt, men en stor risikofaktor i disse yrkene, er det vi kaller emosjonelle belastninger.
Her er ikke de største risikofaktorene for sykefravær støy, lys, eller fysiske belastninger, men de belastningene det medfører å jobbe med mennesker i krevende livssituasjoner.
Det kan være barn, voksne og eldre som har problemer med fysisk eller mental helse, det kan være mennesker som står i sorg, som er utsatt for vold, eller som har utfordringer med rus.
Det kan være barn som vokser opp under dårlige forhold, eller mennesker med alvorlige diagnoser. I tillegg krever svært mange av disse yrkene samhandling med pårørende, -som også står i krevende situasjoner.
Til tross for nødvendig profesjonell distanse og bevissthet på hva som bør «ligge igjen» på jobben, er det åpenbart at det kan være belastende å jobbe innen disse yrkene. Det er en del av jobben, og såkalt påregnelige belastninger.
Nøkkelen for å sørge for at slike belastninger ikke blir for store og uholdbare over tid, ligger hos arbeidsgiver. Det handler ikke om at den enkelte ansatte må «ta seg sammen», «tåle det» eller «tøffe seg opp», det handler om at arbeidsplassen må skape arenaer der de ansatte kan snakke sammen.
Det må finnes faste arenaer og møtepunkter der folk kan snakke om hva de opplever på jobb. På den måten får den ansatte satt ord på og luftet hendelser og situasjoner, og ansatte og ledelse får anledning til å veilede, støtte og ivareta hverandre. Det krever lite, og betyr mye.
Det handler ikke om at den enkelte ansatte må «ta seg sammen», «tåle det» eller «tøffe seg opp
ANJA SØBERG, AVDELINGSDIREKTØR, NAV ARBEIDSLIVSSENTER INNLANDET
I tillegg spiller faktorer som trygghet og klarhet i roller og forventinger en stor rolle (hva er egentlig mitt ansvar, når gjør jeg jobben min godt nok, hvordan håndterer jeg ulike dilemmaer), samt tydelig og tilgjengelig ledelse og flere andre ting.
Mitt poeng er at sykefravær handler om mye mer enn den enkeltes helse, holdninger og atferd – det handler svært mye om arbeidsplassen, og hvordan det legges til rette for og jobbes systematisk med å utvikle arbeidsplasser med et godt, forebyggende arbeidsmiljø.
Arbeidsmiljø handler ikke først og fremst om trivsel og hygge, det handler om at arbeidsoppgavene er hensiktsmessig organisert, planlagt og gjennomført, på en måte som sikrer involvering og medvirkning fra alle ansatte.
Vår erfaring er at de arbeidsplassene som både forstår og lykkes med å løse oppgavene sine på en slik måte, også lykkes med lavt sykefravær.
Hvorfor er det så viktig, da, med lavt sykefravær? Det er mange gode argumenter for at arbeidsplassene bør prioritere arbeidet med forebyggende arbeidsmiljø.
Når sykefraværet er høyt, går det på bekostning av kvalitet i tjenesten som leveres. Med færre ansatte på jobb, eller vikarer som ikke kan levere kompetanse, kontinuitet og kvalitet på samme måte, vil nødvendigvis tjenesten som leveres bli dårligere.
Det går til syvende og sist utover tjenestemottakeren; beboeren på sykehjemmet, toåringen i barnehagen, eleven i klasserommet, pasienten på sykehuset – og deres pårørende. I tillegg er sykefravær økonomisk svært kostbart, både for den enkelte bedrift og for samfunnet.
Det kunne være grunn til å forvente at for eksempel kommunene som arbeidsgiver, med sin pressede økonomi, tok enda tydeligere grep for å redusere sykefraværet.
Den enkelte arbeidstaker har et betydelig ansvar når det gjelder sykefravær; det å ta vare på egen helse, og å ha både holdninger og atferd som handler om tilstedeværelse på jobb og ansvar for oppgavene som skal løses.
Det største ansvaret for å få sykefraværet ned, ligger imidlertid til arbeidsgiverne.
Det må etableres og utvikles systemer som sikrer et forebyggende, og aller helst helsefremmende, arbeidsmiljø.
Involvering, medbestemmelse, partssamarbeid, klare roller og forventninger, ledelse – alt dette er forhold som i stor grad henger sammen med og påvirker fravær og nærvær på arbeidsplassene. Det bør være en åpenbar og lønnsom investering.
Her må imidlertid overordnet ledelse, hovedtillitsvalgte, hovedverneombud og ikke minst politikere på banen, -det må settes i system.
Dersom målet er lønnsom, effektiv og kvalitativt god drift av tjenestene, da.
Dette innlegget er hentet fra Hamar Arbeiderblad
